Dilemmaet

Vi vil gjerne skrive og vi vil skrive godt. Mange gjør det og får det til. Svært mange strever og grunnene kan være mange. Noen kaller det å boikotte seg selv. Eller kanskje forklaringen er at en stiller for høye krav. Det må liksom være veldig bra eller så får en la være. Forklaringene kan være mange og skriveekspertene “strides”. Finnes det en vei ut av dette dilemmaet, en vei som kan frigjøre skriveprosessen?

Å våge det enkle

Søker du på nettet vil du finne hundrevis av råd og løsningsforslag. Et råd er at du skal skrive sakte og gi deg tid. Andre foreslår at du skal begynne å skrive hurtig, ukritisk og uhemmet. Løsningen er nok en kombinasjon vil noen si, – det gjelder å utnytte ulike metoder alt etter hvor du er i skriveprosessen.

Forfatteren Jeff Bollow foreslår at du i første fase av skriveprosessen skal skrive som du snakker. Du skal snakke teksten ned på papiret eller inn i pc´en. Det gjelder med andre ord å synkronisere din naturlige tale med tastetrykkene eller pennens bevegelser. Du skal rett og slett skrive slik du ellers ville presentert stoffet muntlig og uanstrengt. Det handler om å våge dette enkle. Merk deg uttrykket “å våge”, – det sitter så vanvittig dypt i oss at en tekst fra første stund skal være veldreid og holde visse kvalitative mål.

En tekst hver dag?

Det er en god ide å la din tale, din snakking, være utgangspunkt for din skriveprosess. Fordelen er at kravet til pen skriftlig formulering senkes (korrigeringer og justeringer kommer senere). Videre blir tekstens førsteutkast naturlig og personlig. I annen eller tredje fase må teksten selvsagt redigeres og strammes opp, men du har nå lagt et godt grunnlag for at den kan fortsette å ha et naturlig og personlig preg.

Som med mye annet, gjelder det å komme inn i en god rutine. En tekst hver dag, lang eller kort, er et fint mål. Kanskje fører det til gode, ukentlige bloggartikler – eller på sikt – en god fagtekst.

Det er forsøket verdt: Snakk deg ned på papiret eller inn i PC´en. Redigeringen tar du senere. Sannsynligvis blir det en ren fornøyelse. Du har jo allerede skapt noe.

Er det en opplagt kobling mellom idrett og musikk?  Ved ettersyn (etterhøring), registrerer vi at linken så absolutt er til stede. Den spontan-folkelige musikkulturen trenger seg på når de sportslige begivenheter står i sentrum.

Når mennesker samles i begeistring, oppstår et grunnleggende behov for å tolke begivenhetene i musikalske koder. De gamle grekere var seg dette svært bevisst. Fysisk fostring og musikalsk utøvelse hørte med til den menneskelige dannelse.

Det ser ut for å være en nær sammenheng mellom idrettens og musikkens estetikk. Musikk og bevegelse går i hop. Det vokale urmenneskelige uttrykk finner vi igjen i det såkalte “kollen-brølet”. Her er det ikke nok å snakke i begeistring. Det må nok mer til. Øyeblikkets begeistring utløser brølet, går over i rytmiske sangstrofer, skiløperne løftes frem på bølgende, syngende bifall.

Også i denne sammenheng observerer vi at mennesker tyr til musikalske uttrykk for å tolke opplevelser og begivenheter. I sin bok “The world in six songs” siterer forfatteren Daniel J. Levitin Confucius: “Music produces a kind of pleasure which human nature cannot do without”. Og Levitin skriver selv: “Joy songs are found in every corner of human experience where we might look for them”. Slik er den menneskelige natur.

Mitt fokus er ikke først og fremst den planlagte musikken ved idrettslige arrangement. Det er heller de spontane utbruddene, de improvisatoriske sangstrofene som skapes av folket der og da, som fanger min interesse. Velformulerte språklige ytringer er ikke nok, – språket blir spontant, løftes over i rytmiske sangstrofer som gjerne korresponderer med skiløperens stavtak. En musikalsk identifisering med seier og nederlag. Jeg vil hevde at dette er barnets spontansang som gjenoppvekkes hos både unge og eldre.

Uansett, når alt kommer til alt har Ski-VM bekreftet noe musikalsk urmenneskelig:  “Joy songs are found in every corner of human experience…”

I beskrivelsen av menneskelige omgangsformer blir ord som relasjon og kommunikasjon brukt svært mye. Å forstå og bli forstått, å ha et respektfullt forhold til medmennesker er noe de fleste mennesker vet å verdsette.

I sin tid tok filosofen Hans Skjervheim et oppgjør med den såkalte målstyringen i norsk pedagogikk. I sin artikkel “Det instrumentalistiske mistaket” påpeker han faremomentene ved at vi gjør mennesker til objekter for vårt eget program, våre egne målsettinger.  Mennesket kan og må ikke objektiviseres, hevder Skjervheim. Skjer det, går mine programerklæringer og mål foran tillitskaping, dialog og relasjonsbygging.

Mennesker som brenner for ideer og vil spre et budskap, kan komme i fare for å tingliggjøre, objektivisere medmennesker. Metoder og instrumentalistiske grep skal da bidra til at de formes i mitt bilde og i samsvar med mine ideer.

På den annen side trenger vi mennesker som står for noe, som har et godt budskap og vil gjøre dette kjent. Vår tilværelse hadde sett stusselig ut uten. Ingen er tjent med nøytrale formidlere, – det er forresten heller ikke mulig.

Det var bl.a. den vitenskapelige målstyringen i pedagogikken Skjervheim i sin tid tok et oppgjør med. Pedagogen kan aldri være nøytral i sin formidling, men blir mennesker objekter for et målstyrt program er det fare på ferde. Programmet skal og må være der, men respekt for enkeltmennesket og dets valgfrihet må stå sentralt i formidlingen.

Jo mer en brenner for noe, desto mer utfordrende bør balansegangen mellom budskap og respekt være.  Kanskje vi kan si det slik: God relasjonsbygging, respekt for andres ståsted og vurderinger, er det beste grunnlag for å få et troverdig gjennomslag for eget budskap.

Nordisk Institutt for Hymnologi ble opprettet i 1988 med det formål ”å initiere og oppfordre til tverrfaglig forskning om salmen og den åndelige sang i de nordiske folks liv”. I 2004 ble Norsk Hymnologisk Forening etablert. To viktige målsettinger er å inspirere til frembringelse av nye salmer og å inspirere til hymnologisk forskning. Nordisk Institutt for Hymnologi har disse årene vært et vitalt løft for salmens status i Norden. Den norske foreningen, som nå har fungert i fem år, har satt interessante saker på dagsorden gjennom seminarer og jubileumsmarkeringer.

I et videre perspektiv vil salmeforskning kunne innebære ikke bare en viktig stimulering av kirkens indre liv, men også et bredt kulturelt bidrag av musikalsk og litterær karakter.

Tilgang til arkiver og dokumenter som kan kaste lys over historie og samtid, er både viktig og nødvendig. Det enorme omfanget av stoff som kommer inn under historiske kilder, forteller oss at den menneskelige eksistens ikke lar seg fange i et nøtteskall. Historieskrivere, forskere og journalister yter hver på sine felt bidrag til å kunne avdekke sammenhenger og fakta. Samtidig vet vi at risikoen for å bygge på uholdbare kilder og trekke gale slutninger er betydelig.

I sine Charles Eliot Norton-forelesninger presenterer den polske forfatteren Czeslaw Milosz resonnementer omkring historisk dokumentasjon som er vel verdt å låne øre til. I betraktninger om Europa og det 20 århundre  skriver han: “Betyr dette at håp gjennomtrenger vårt  århundre? Kanskje, men poesien bekrefter ikke det inntrykket, og den er et påliteligere vitne enn journalistikken. Hvis noe ikke kan bekreftes på et dypere plan, poesiens, kan vi ane at det ikke er autentisk.”

Noen vil kanskje innvende at her tar Milosz vel sterkt i; vel er poesien viktig, men kan den opphøyes til slik en status? Hva er det poesien kan bekrefte på en måte som andre kilder ikke kan?

Styrken ved det poetiske uttrykk er at det innbefatter og gir rom for det uutsigelige og prøver paradoksalt nok å komme med utsagn om det likevel. Dette er et genuint menneskelig behov. Historisk dokumentasjon der følelser og opplevelser er underordnet, er nødvendige og gir  interessante og saklige opplysninger om menneskelige livsvilkår. Men slik dokumentasjon er ikke tilstrekkelig til å skape autensitet.

Menneskelivet må bekreftes og finne bekreftelse gjennom kunst og poesi. Den bibelske poesien er et av de sterkeste uttrykk for dette. Gud åpenbarer seg også gjennom poesi og ulike litterære former. Slik gir Bibelen et autentisk bilde av menneskelivet.

En gang i mellom kan det være verdifullt å bli minnet om selvfølgeligheter. Det som er innlysende går oss gjerne hus forbi, om ikke i praksis, så tankemessig. Når verdifull kirkekunst stjeles er det noe som våkner i oss. Skulle det samme skje med iPoden din, vil du sannsynligvis oppleve det som et brutalt innhugg i tilværelsen. Glemte du også romanen du skulle ha som lesestoff på toget? Nedtur.

Vi leser romaner og hører på musikk som aldri før. Kunstutstillinger er godt besøkt. Undersøkelser viser at amerikanere lytter til musikk gjennomsnittlig fem timer hver dag. Vi henger nok ikke langt etter.

Jo da, vi vet det: Mennesket er et poetisk, syngende og søkende vesen. Vi pendler mellom streng rasjonalitet og transcendens. Og godt er det, for de bør holdes sammen. Men rasjonalitet begrenset av et naturalistisk menneskesyn, – kan vi leve etter det i praksis?

Menneskets poetiske, kunstneriske, musiske og undrende søken mener jeg bekrefter noe annet. Dette er en selvfølgelig del av vår hverdag. Denne selvfølgelighet mener jeg avspeiler at vi er skapt til noe større enn oss selv. Her søker mennesket, og flere forteller at de plutselig og uventet ble oppsøkt ….

Salmer er aldri tenkt å skulle være for en innviet musikalsk eller litterær elite. Historien viser noe annet: Salmer har vært folkelesning og sunget i all enkelhet. I all enkelthet innbærer også: Salmen og jeg. En litterær, musikalsk og åndelig ressursbank som er anvendelig for et mangfold av livssituasjoner. En salme for denne situasjonen, for dette øyeblikket, – finner jeg den? Ganske sikkert. Les og syng deg gjennom livets opp-og nedturer. Kanskje du skal invitere et menneske til å lese eller synge en salme sammen med deg. Du vil bli overrasket, – i all enkelhet.

4. febr. er det 100 år siden teologen Dietrich Bonhoeffer ble født (1906). Dette markeres flere steder i Europa og USA. På grunn av sin delaktighet i kampen mot nazi-regimet i Tyskland, ble han fengslet og senere henrettet (9.april 1945).

100 årsminnet for Bonhoeffers fødsel vil denne måneden ble markert med en rekke seminarer, gudstjenester og konserter. Dette kan det leses mer om på www.dbonhoeffer.org

Bonhoeffer etterlot seg en betydelig litterær produksjon. To av bøkene jeg vil fremheve spesielt er “Et liv i fellesskap” og kommentaren til Salmenes Bok.

 Jeg hadde i dag det privilegium å gjennomgå (analyse) Mozarts klaverkonsert i A-dur, 2. sats, sammen med studentene. Og det på samme dato som mesteren så dagens lys i Salzburg i 1756. Dagen er sannelig verdt å feire og markere. Jeg henviser til to nettsider om komponisten, som er vel verdt et besøk: http://www.mozart.com/ og http://mozart.ard.de/?x=1&s=1

 

Klassisk Musikkmagasin utkommer med 4 nr. i året. Ansvarlig er Messo Media AS, og Mona Levin er redaktør. Magasinet byr på CD-anmeldelser, intervjuer og bokanmeldelser. Utover det serveres vi høyst leseverdige musikerportretter og god dekning av festivaler og andre musikkbegivenheter. For de som vil følge med på hva som skjer på den klassiske musikkfronten i Norge er magasinet midt i blinken. Kr. 69,- koster bladet i løssalg, – og du har lesestoff i dagevis. Lay-outen er upåklagelig.