Tilgang til arkiver og dokumenter som kan kaste lys over historie og samtid, er både viktig og nødvendig. Det enorme omfanget av stoff som kommer inn under historiske kilder, forteller oss at den menneskelige eksistens ikke lar seg fange i et nøtteskall. Historieskrivere, forskere og journalister yter hver på sine felt bidrag til å kunne avdekke sammenhenger og fakta. Samtidig vet vi at risikoen for å bygge på uholdbare kilder og trekke gale slutninger er betydelig.

I sine Charles Eliot Norton-forelesninger presenterer den polske forfatteren Czeslaw Milosz resonnementer omkring historisk dokumentasjon som er vel verdt å låne øre til. I betraktninger om Europa og det 20 århundre  skriver han: “Betyr dette at håp gjennomtrenger vårt  århundre? Kanskje, men poesien bekrefter ikke det inntrykket, og den er et påliteligere vitne enn journalistikken. Hvis noe ikke kan bekreftes på et dypere plan, poesiens, kan vi ane at det ikke er autentisk.”

Noen vil kanskje innvende at her tar Milosz vel sterkt i; vel er poesien viktig, men kan den opphøyes til slik en status? Hva er det poesien kan bekrefte på en måte som andre kilder ikke kan?

Styrken ved det poetiske uttrykk er at det innbefatter og gir rom for det uutsigelige og prøver paradoksalt nok å komme med utsagn om det likevel. Dette er et genuint menneskelig behov. Historisk dokumentasjon der følelser og opplevelser er underordnet, er nødvendige og gir  interessante og saklige opplysninger om menneskelige livsvilkår. Men slik dokumentasjon er ikke tilstrekkelig til å skape autensitet.

Menneskelivet må bekreftes og finne bekreftelse gjennom kunst og poesi. Den bibelske poesien er et av de sterkeste uttrykk for dette. Gud åpenbarer seg også gjennom poesi og ulike litterære former. Slik gir Bibelen et autentisk bilde av menneskelivet.