Ved jevne mellomrom kommer det rapporter om at poesi og diktsamlinger ikke selger som før. Folk med skjønnlitterære interesser kjøper ikke en diktsamling til to hundre kroner, men heller en roman til tre hundre og femti. Det er den gode og spennende historien vi investerer i, selv om den som oftest bare blir lest én gang.

Men mange er likevel opptatt av poesi. Den overraskende formulering, det bildeskapende språket, det som via en setning kan åpne nye dører, har en tiltrekningskraft som mange søker.

Vekst på nett

På tross av beskjedne salgstall for diktsamlinger, har formidlingen av poesi på nettet tiltatt de siste årene. Nå snakkes det om nettpoesi. Mer spesifisert tales det også om twitter-poesien. En av de etablerte poetene som utfolder seg på twitter er Helge Torvund. Så og si daglig sender han ut sin twitterpoesi, innen rammen på 140 tegn, til alle sine følgere. Tilbakemeldingene bekrefter at de blir lest og verdsatt.

Også Dagbladets diktkammer på nettet, har hatt en uvurderlig betydning for poetisk stimulans og nyskaping. Her gis veiledning til skrivende med poesiambisjoner og hver måned utkåres månedens poet. Også flere andre nettsteder inviterer til poesiverksted og meningsutveksling.

Om det ikke er storhetstid for salg av poesibøker, lever utvilsomt poesien blant folket. Høytlesning ved livets merkedager er standardinnslag. Poesifestivaler og skrivekurs i poesi går jevnlig av stabelen.

I den etablerte moderne poesien er det den frie ubundne formen som dominerer. Slik har det vært lenge. Jeg vil likevel hevde at tradisjonspoesi i bunden form aldri kommer til å dø ut. Rimets musikalitet og klang vil alltid ha appell. Et viktig bidrag i så måte er salmesjangeren. Flere gode salmesider er etablert på internett. Verdt å nevne er Eyvind Skeies salmeside. En annen side, med fokus på tradisjonsstoff, er Leif Haugens salmeblogg.

Poesi på nett er en god ting for dem som vil nytte seg av det, – og den er lett tilgjengelig.

Innsikt og avlastning

Poesien kan utvilsomt bidra til å gi nye perspektiv på hverdagens mange utfordringer. Den hjelper oss til å se sammenhenger som har vært skjult og som vi kanskje har avskrevet. Det poetiske billedspråket åpner dører og viser oss nye rom (kun noen tastetrykk unna!). Poesien overrasker, gir hverdagsinspirasjon, bringer mental avlastning, – og provoserer.

Følgende strofe fra diktet “Posteringen” av nobelprisvinneren Tomas Tranströmer, er et godt eksempel på den overraskende vending et dikt kan gi, og som baner vei for innsikt og ettertanke:

Oppdrag: å være der man er.

Også i den latterlige gravalvorlige

rollen – jeg er det sted

der skapelsen arbeider på seg selv.

Inn i tilbedelsen. Den nye lovsangstradisjonen

Forfatter: Tove Rustan Skaar

Forlag: Verbum, 2007

 

Mange har de siste årene etterlyst en vurdering og analyse av hvordan lovsangen kommer til uttrykk i kristne menigheter og forsamlinger. Nå har jo lovsangen fulgt den kristne kirke gjennom hele historien. Derfor snakker vi selvsagt ikke om et nytt fenomen. Det nye er at lovsangen nå kommer til uttrykk gjennom et mangfold av former og at tradisjonelle uttrykksformer er blitt erstattet eller supplert med nye.

Tove Rustan Skaar, høgskolelektor ved Høgskolen i Staffeldtsgate, har som undertittel på sin bok: ”Den nye lovsangstradisjonen”. Hun sikter da til hvordan musikalske uttrykk fra populærkulturen har satt sitt preg på lovsangsrepertoaret hos de unge i kirker og kristne forsamlinger. Boken er delt i tre: I del I presenteres vi for innhold og ideologi, altså en presentasjon av tenkningen som ligger til grunn for den nye lovsangstradisjonen, og hva som særpreger den. I del II lar hun de kritiske røstene komme til orde. I del III setter hun emnet inn i et større perspektiv og gjør teologiske og musikalske vurderinger.

Med denne boken har forfatteren kommet med et viktig bidrag til debatten om ”den moderne” lovsangens profil og innhold. Hun lar fremstående representanter for den nye tradisjonen komme til orde med sin tenkning og sine begrunnelser. Samtidig får vi en grundig innføring i hvordan kritikerne argumenterer over en bred skala. Dette er bokens styrke: Den er opplysende og til å bli klok av. Og dermed får leseren god hjelp til å finne eget ståsted i debatten.

Tove Rustan Skaar går ikke utenom det spørsmålet som utvilsomt er den mest klassiske problemstillingen, nemlig spørsmålet om musikkens nøytralitet. Her tolker jeg forfatteren slik at hun svarer både ja og nei: Musikk påvirker alltid på en eller flere måter, men det finnes ikke musikalske strukturer eller former som i seg selv er onde eller gode. Eller sagt på en annen måte: Det finnes ingen kristen musikk i den forstand at noen musikalske uttrykk i seg selv er mer kristelige enn andre. Konklusjonen blir dermed at vi bør si ja til et mangfold av musikkformer i kirker og kristne forsamlinger.

Men forfatteren går videre og setter kritiske søkelys både på den nye lovsangstradisjonen

og det som vi tradisjonelt oppfatter som den tradisjonelle kirkelige sang/salmetradisjonen. Representanter for den nye lovsangstradisjonen må besinne seg på selvkritikk både når det gjelder repertoarvalg og presentasjon. Representanter for den klassiske tradisjonen utfordres til å se alvoret i å ikke gi rom for at ungdom (og andre) skal få muligheten til å lovsynge Gud i de musikalske former de primært identifiserer seg med. I dette spenningsfeltet oppfordrer forfatteren til samtale, konstruktiv dialog og opplæring.

Forfatteren kunne med fordel nyttet et bredere utvalg av kildemateriale til å belyse de aktuelle problemstillinger. Men hennes eget erfaringsgrunnlag og kloke anvisninger, gjør at boken fortjener å bli tatt på alvor og lest av alle som er opptatt av lovsangens betydning i kirke og misjon.

Den dansk-jødiske poeten Pia Tafdrup, og vinner av Nordisk Råds litteraturpris for noen år tilbake, er vel verdt å låne øre til. I hennes poetik “Over vandet går jeg”, gir hun et vektig bidrag til en refleksjon om poesiens og kunstens egenart og nødvendighet. Her formulerer hun basis for sin kunstneriske gjerning: “Mellom to poler bliver min poesi til, mellom livshunger og dødsangst, affekt og tanke, sprog og tavshed. Prosessen er aldri den samme, men – spændt dirrende ud mellom yderpunkter – rummer den en tvingende nødvendighet, der sjældent lader seg forklare på anden måde end: Jeg kan ikke andet, derfor må jeg gøre det”.

Tafdrup påpeker her ikke noe nytt og sensasjonelt om kunstens vesen, men det er likevel treffende og slagkraftig formulert. Utsagnet er absolutt egnet til å skape en fornyet oppmerksomhet i vårt daglige møte med ulike kunstformer. Sagt på en annen måte: Levende kunst er ikke eksklusiv . Den er eksistensiell, nærværende og springer ut fra de hverdagslige, men paradoksale livspoler et menneske befinner seg mellom.

Det er dynamikken denne polariteten som gjør kunst til kunst, som gjør at den har med selve livet å gjøre, ja, en livsnødvendighet for at ikke tanken skal kollapse.

En fremtredende polaritet i Pia Tafdrups forfatterskap er spenningen mellom hennes jødiske og nordisk-europeiske identitet. En formulering i diktsamlingen “Territorilasang” (1994) tilkjennegir dette: – at udforske sjele i eksil. I denne samlingen, med undertittelen “En Jerusalemkomposisjon”, fokuseres byen ethvert menneske på en eller annen måte må forholde seg til: – Du vil se det gamle nyt og det nye gammelt/det beror på dine øyne hvordan du betragter dette sted/ligesom det afhenger af dig selv, hva byen velger i dig…

Tafdrup viser selv hvordan kunst oppstår i spenningen mellom “yderpunkter”. Identitet, forvirring, røtter og løsrivelse, ligger som en sentral klangbunn i hennes forfatterskap. Pregnant, gripende og sterkt, kan hun formulere det i en eneste setning:

– Siden vi forlod Jerusalem, var vi på vej tilbage.

Komponisten Fartein Valen fremstår som en enestående og særegen komponist i norsk musikkliv. Et av de mest fremtredende trekk ved komponisten, er hans pietistiske trosforankring kombinert med å være banebrytende for den musikalske modernismen i Norge. Det er blitt en tradisjon å fremheve dette som et paradoks.

    Dette er også et gjennomgående tema i Ola Tjørhoms biografi om Fartein Valen. Også i forlagets omtale av boken blir dette fokusert. Hvordan kan et menneske som har sin bakgrunn i ”den kulturfiendtlige vestlandspietismen” bli en så markant representant for den ”antikirkelige modernismen”?

    Forfatteren har gjort et grundig arbeid med hensyn til å tegne et helhetlig bilde av komponistens liv. Vi får et godt innblikk i Valens oppvekst, gode beskrivelser av miljø og mennesker som formet og påvirket ham. Fartein Valens forhold til sin nevø, teologen Olav Valen – Senstad blir tillagt betydelig vekt. Videre forsøker Tjørhom å forstå Valen i et bredt kirkehistorisk perspektiv, ikke minst med fokus på det han kaller ”vestlandspietismen”, haugianismen og Johnson-vekkelsen. Det går som en rød tråd gjennom hele boken at Valens liv var forankret i en inderlig og from Kristus-tro. Vi sitter igjen med et bilde av Fartein Valen som et skjørt, men helstøpt menneske. Et menneske som var bevisst sitt kunstneriske kall, og som ikke inngikk kompromisser når det gjaldt den musikalske kurs han valgte. Boken preges av forfatterens personlige begeistring og engasjement for komponisten Valen. Det gjør at fremstillingen ikke blir kjedelig. Eller sagt på en annen måte: Punktum bør ikke bli satt på siste side i Tjørhoms bok. Boken bør invitere til debatt, og flere av Tjørhoms synspunkter bør i positiv forstand problematiseres.

    Flere steder omtales pietismen som kulturfiendtlig. I Europeisk pietismeforskning ser en i økende grad en vilje til å forstå og bedømme pietismen ut fra dens egne premisser. Dette savnes i Tjørhoms omtale av pietismen. En sitter igjen med det inntrykk at pietismen er et særnorsk vestlandsfenomen, mens realiteten er at denne bevegelsen var en av de mest omfattende kristne fornyelsesbevegelser i Europa. Bevegelsen fikk betydelige åndelige og kulturelle konsekvenser. Vel var den markant i sin avstandstagen fra mange rådende kulturstrømninger og kunstneriske uttrykk. Likevel fikk bevegelsen selv et kulturelt ansikt. Ikke bare som en motkultur, men den dannet selv sine kulturelle uttrykk, ikke minst innen poesi og musikk. Tjørhoms stadige gjentagelse av pietismen som kulturfiendtlig, fortoner seg ensidig og trettende. Han sier jo også at de pietistiske salmetekstene var en viktig inspirasjonskilde for Valen. Og jeg vil føye til: Pietismens poesi, som et estetisk, åndelig og kulturelt uttrykk.

    En sitter også igjen med det inntrykk at Luther og reformasjonen førte til en gradvis forringelse av den til da rådende kirkelige kunstforståelse. Resultatet ble, hevder Tjørhom, at  ”musikken primært blir interessant som hjelpemiddel for forkynnelsen – eller en slags krykke for evangeliet”. En nærmere orientering i Luthers skrifter, samt den musikalske vårløsning som reformasjonen førte med seg, kan bekrefte at Tjørhoms fremstilling mangler vesentlige nyanseringer.

    Tjørhom gjør mange interessante refleksjoner omkring det faktum at Valen med sin pietistiske bakgrunn blir en av de fremste representanter for den musikalske modernismen i Europa. Dette er opplysende og spennende lesning. Det er også verdt å lese de betraktninger forfatteren gjør seg i forhold til hvilket estetisk grunnsyn Valens liv og virke er forankret i, og ikke minst hvordan den kristne kallstanken er knyttet til dette.

    Iblant får forfatterens personlige anliggender vel sterke overtoner, f.eks i underkapitelet ”Kirkelig kultur i populismens dødvann”. Hvor interessante disse ”Elg i solnedgang” – synspunktene enn måtte være, får de i denne biografien preg av sidelinjestoff som med fordel kunne vært utelatt.

    Denne Valen-biografien kan være godt egnet som en førstehånds innføring i komponistens liv og virke.

 

Ola Tjørhom:

Fartein Valen

Vestlandspietist og modernistisk

banebryter.

Genesis forlag AS, 2004.

ISBN 82-476-0312-8

Prest, forsker og forfatter, Anders Aschim, har nå levert sitt manus om salmedikteren Elias Blix til forlaget (12. okt.). Hymnologer og salmeinteresserte venter i spenning. Anders har på en eksemplarisk måte gitt alle interesserte et levende innblikk i sitt arbeid og skriveprosessen. Han har nemlig blogget til den store gullmedalje. Det anbefales at du besøker bloggen hans. Se link i høyre marg.