Inn i tilbedelsen. Den nye lovsangstradisjonen

Forfatter: Tove Rustan Skaar

Forlag: Verbum, 2007

Mange har de siste årene etterlyst en vurdering og analyse av hvordan lovsangen kommer til uttrykk i kristne menigheter og forsamlinger. Nå har jo lovsangen fulgt den kristne kirke gjennom hele historien. Derfor snakker vi selvsagt ikke om et nytt fenomen. Det nye er at lovsangen nå kommer til uttrykk gjennom et mangfold av former og at tradisjonelle uttrykksformer er blitt erstattet eller supplert med nye.

Tove Rustan Skaar, høgskolelektor ved Høgskolen i Staffeldtsgate, har som undertittel på sin bok: ”Den nye lovsangstradisjonen”. Hun sikter da til hvordan musikalske uttrykk fra populærkulturen har satt sitt preg på lovsangsrepertoaret hos de unge i kirker og kristne forsamlinger. Boken er delt i tre: I del I presenteres vi for innhold og ideologi, altså en presentasjon av tenkningen som ligger til grunn for den nye lovsangstradisjonen, og hva som særpreger den. I del II lar hun de kritiske røstene komme til orde. I del III setter hun emnet inn i et større perspektiv og gjør teologiske og musikalske vurderinger.

Med denne boken har forfatteren kommet med et viktig bidrag til debatten om ”den moderne” lovsangens profil og innhold. Hun lar fremstående representanter for den nye tradisjonen komme til orde med sin tenkning og sine begrunnelser. Samtidig får vi en grundig innføring i hvordan kritikerne argumenterer over en bred skala. Dette er bokens styrke: Den er opplysende og til å bli klok av. Og dermed får leseren god hjelp til å finne eget ståsted i debatten.

Tove Rustan Skaar går ikke utenom det spørsmålet som utvilsomt er den mest klassiske problemstillingen, nemlig spørsmålet om musikkens nøytralitet. Her tolker jeg forfatteren slik at hun svarer både ja og nei: Musikk påvirker alltid på en eller flere måter, men det finnes ikke musikalske strukturer eller former som i seg selv er onde eller gode. Eller sagt på en annen måte: Det finnes ingen kristen musikk i den forstand at noen musikalske uttrykk i seg selv er mer kristelige enn andre. Konklusjonen blir dermed at vi bør si ja til et mangfold av musikkformer i kirker og kristne forsamlinger.

Men forfatteren går videre og setter kritiske søkelys både på den nye lovsangstradisjonen

og det som vi tradisjonelt oppfatter som den tradisjonelle kirkelige sang/salmetradisjonen. Representanter for den nye lovsangstradisjonen må besinne seg på selvkritikk både når det gjelder repertoarvalg og presentasjon. Representanter for den klassiske tradisjonen utfordres til å se alvoret i å ikke gi rom for at ungdom (og andre) skal få muligheten til å lovsynge Gud i de musikalske former de primært identifiserer seg med. I dette spenningsfeltet oppfordrer forfatteren til samtale, konstruktiv dialog og opplæring.

Forfatteren kunne med fordel nyttet et bredere utvalg av kildemateriale til å belyse de aktuelle problemstillinger. Men hennes eget erfaringsgrunnlag og kloke anvisninger, gjør at boken fortjener å bli tatt på alvor og lest av alle som er opptatt av lovsangens betydning i kirke og misjon.