Å kommentere musikk skriftlig er alltid en utfordring. Men det er noe vi ofte gjør, først og fremst fordi det er vanskelig å tie stille med våre musikkopplevelser. Har vi hatt en stor musikkopplevelse erfarer de fleste av oss at ord blir banale og utilstrekkelige som forklaringsverktøy. Heldigvis for det; det er slik det skal være. Musikken gir oss en innsikt som det verbale og skriftlige språket ikke fanger.

Dette er en utfordring som ikke minst musikkstudenter og musikkritikere må hanskes med. Skriftlige besvarelser i musikkformidling og musikkhistorie kan gi oss en saklig fremstilling av musikkens form og det melodisk/harmoniske forløp. Kritikeren kan vurdere en konsert eller en innspilling etter hva han eller hun oppfater som kvalitet. Uansett blir det noe som mangler. Hva er det som mangler? Det er det uutsigelige som en paradoksalt nok likevel prøver å si noe om.

Poesien er den uttrykksform som kan hjelpe oss et stykke videre. Naturlig nok, – poesien er i slekt med musikken. Den gir oss muligheten til å konstruere et nytt og ”ulogisk” språk som uttrykk for musikkopplevelsen. Derfor ser vi at musikk og poesi går hånd i hånd i mange (de fleste ?) musikalske og litterære sjangere. Jeg har tidligere pekt på hvordan dikteren Arnold Eidslott i flere av sine dikt prøver å sette ord på sine opplevelser av Bachs musikk. Den svenske dikteren Tomas Tranströmer begir seg ut i lignende farvann når han ”etter en svart dag” uttrykker sin begeistring over Haydn, – og musikken generelt:

ALLEGRO

Jeg spiller Haydn etter en svart dag

og kjenner en enkel varme i hendene

Tangentene vil. Milde hammere slår.

Klangen er grønn, livlig og stille.

Klangen sier at friheten fins

og at noen ikke gir keiseren skatt.

Jeg stikker hendene i mine haydnlommer

og hermer en som ser rolig på verden.

Jeg reiser haydnflagget – det betyr:

”Vi gir oss ikke. Men vil fred.”

Musikken er et glasshus opp i bakken

Der steinene ruller, steinene flyr.

Og steinene ruller tvers igjennom

men hver rute forblir hel.

Fra: Tomas Tranströmer: Samlede dikt. 1996, Gyldendal