Musikken “spiller en rolle”. Denne er bundet til vårt grunnleggende behov for å eie et håp. Håpet er knyttet til tiden vi lever i og de livsvilkår vi lever under her og nå. Når det ikke står så bra til her og nå, søker vi trøst i det fremtidige. Håpet forsterkes, – eller svekkes. Rent tankemessig vet vi at nået er det eneste vi har.  Vi vet også at det er bevisstheten om nået vi er oss minst bevisst. Dette er på mange måter frustrerende, men det er ikke så håpløst at vi ikke vet om noe annet.

Nettopp det at vi vet om noe annet og erfarer noe annet, er det som gjør oss til mennesker. Vi søker dimensjoner i tilværelsen som ikke automatisk lar seg fange av matematiske og logiske strukturer. Tid og håp henger sammen, skriver musikkviteren Rueger: “Håpet er avhengig av vidundermiddelet tid, som helbreder alle sår.” Musikken kan påvirke vår tidsoppfatning og tidsopplevelse, og dermed også vår livskvalitet og vårt håp. Den gir oss signaler om at nået har kvalitet og verdi. Musikken kan “avbryte” den frustrerte spenningen mellom fortid og fremtid, den spenningen som ofte hemmer vår livskvalitet og gjør nået til noe vi vil bort fra.  Kanskje vi kan si det slik: Musikken gir nået en livskvalitet som binder fortid og fremtid sammen. Musikken lar oss tre inn i et nytt rom, – eller den gjør vårt eksisterende livsrom større. Nået blir ikke bare utholdelig, men også meningsfullt.

Vi blir ikke særlig gamle før vi begynner å vise frustrasjon over fenomenet tid. Tiden blir problematisert (det går så fort alt, bare det blir fredag). Samtidig omtaler vi gjerne tiden som en gave. Det er den så absolutt. Men kanskje er det mer fascinerende å si: Nået er en gave. Det er nå det skjer. Det er nå vi tenker, opplever og er til. Dette gjør noe med vår tidsopplevelse. Musikken kan bidra til å forsterke denne nå-opplevelsen. Men er det ikke slik at musikken drar oss bort fra denne dimensjonen og inn i noe drømmende og uvirkelig? Her skal vi minne hverandre om at musikk er et stykke virkelighet. Toner er bearbeidet natur som gir energi til både sjel og kropp. Musikken seiler inn som livsbejaende sekvenser i vår egen livssyklus. Musikken kommer nå. Ja, den forløper i tid, men den oppsto fra en stillhet og etterlater seg en stillhet. Denne stillheten før og etter, tror jeg er nesten like viktig som selve musikken. Ja, den er en del av den. Vi kan gi musikken en utvidet mulighet i forkant og etterkant. Da kan livets nå-opplevelse forsterkes og tidsfrustrasjonen svekkes. Dette er en av de beste terapier mot vår ofte turbulente tidsopplevelse.  

Jeg vil lytte og jeg har lyttet. Jeg lytter fortsatt etter det som var. Jeg gjør det her og nå. Jeg kan gi stillheten en sjanse og la musikkens etterdønninger få virke. Dette høres kanskje svevende ut. Mer konkret: Gi rom for stillheten både før og etter at du lytter til musikk. Arnold Eidslott har på en gripende måte prøvd å skildre stillhetens dynamikk etter musikken. I dette ligger det også et grunnleggende håp, samt en forsoning med vår frustrerte tidsopplevelse:

 

ETTER POSTLUDIET

Thomaskirche i Leipzig

Det er en stillhet

som spør etter taushetens

svar på det ordløse men disse

er tvillinger fra arilds tid mitt barn

For i stillhet svarer tausheten og i denne

svarer alt for alt og alle inntil haugene rokkes

 

(fra diktsamlingen “De navnløses kor”, 1989)

Jeg gjorde min første musikalske investering da jeg var 12 år. Det var en vinylplate. På coveret troner Louis Armstrong med trompeten i det jeg vil kalle en musikalsk lykkerus. Det var sommer da jeg gjorde denne investeringen. Jeg får samtidig assosiasjoner til sol, tørr asfalt og en fotball.

 

Et musikalsk husapotek

Etter som årene har gått ser jeg at det til mitt liv er knyttet en musikkhistorie. Musikken har fulgt med på en eller annen måte. Slik er det vel for de fleste av oss. Livet blir en musikalsk reise, med eller uten instrument, – uavhengig av det en måtte mene om musikalitet. Min personlige musikkhistorie bærer preg av å ha gått i flere retninger og tjent ulike formål. De fleste av oss har vel gradvis etablert et eget musikkbibliotek som vi tyr til i ulike livssituasjoner. Den tyske forfatteren og musikkviteren Christoph Rueger omtaler dette som “det musikalske husapoteket”. Det illustrerer musikken som “medisin” for livets ulike livssituasjoner. Vi får gjennom våre erfaringer innsikt i hvilken musikk som kan gi oss noe avgjørende viktig når vi trenger det.

“What a wonderful world”

Det var ikke fritt for at det gjorde inntrykk på meg når Louis Armstrong kom med sin hyllest til livet, naturen og skaperverket. Det passet veldig greit inn i min livssituasjon der og da. Men etter hvert forstod jeg så pass at denne musikeren slett ikke hadde opplevd kun solskinnsdager. Også de tragiske erfaringene ble på en eller annen måte knyttet til et musikalsk uttrykk. Ja, for Armstrong, og mange med ham, ble dette rett og slett en måte å (over) leve på.

I mye av det som skjer kommer musikken inn fra sidelinjen og gir håp og nye perspektiver. Det å stoppe opp iblant og konstatere at det er slik, kan gi oss et nytt og forfriskende syn på både livet og musikkopplevelsen.

Musikken speiler livet

Ethvert menneske ”skriver” livshistorie. Svært mange, for ikke å si de fleste, skriver også sin egen musikkhistorie. Vi gjør det på hver vår måte og tillegger det større eller mindre betydning. Å oppdage den musikkhistoriske linje gjennom livet vårt, kan bidra til nyttig innsikt og selvforståelse. Da får du på en måte et eierforhold til din egen musikk. Dette “apoteket” kvitter du deg ikke med uten videre. Grunnen tror jeg er forholdsvis enkel: Musikken som har appellert til deg har gitt deg et håp, at det er noe som er godt og vakkert. Musikken hjelper deg til å tyde noe av det du ellers ikke er i stand til å sette ord på. Musikk gir utholdenhet og overskudd. Salmisten uttrykker det slik: Jeg vil vende mitt øre til visdomsord, tyde min gåte til klangen fra lyren (Sal 49.5). Klangen fra Louis Armstrongs stemme gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som 12-åring. I dag kan jeg også driste meg til den tanke at Gud kan arbeide med oss gjennom ulike musikalske uttrykk. Ja, min trosreise er også blitt en musikkreise.

Eller var det motsatt?

Når alt kommer til alt er et nytt år ikke noe mer enn et nytt tall, – kanskje. Vi hadde 2010, nå har vi 2011. Betyr det noe som helst? Det går selvsagt an å vise litt takknemlighet: Vi blir skjenket enda et nytt år. Det ble ikke alle gitt.

På den annen side lar ikke livsprosessene seg styre av 31. desember 2010 eller 1. januar 2011. Det er tall som gir livet en ytre ramme og visse holdepunkter. Om ikke lenge er vi godt ut i februar. Mye vil være som før og nye opplevelser vil inntreffe. Men i streng forstand er det bare “en ting” som er virkelig: Det er det som er NÅ. Det er dette vi glemmer så lett, for vårt fokus er på hva som skjedde i 2010 og hva som kommer til å skje i 2011.

Personlig har jeg stor interesse for historie. Iblant er jeg også så opptatt av hva som kan komme til å skje at det er rent “plagsomt”. Innerst inne vet jeg at nået og øyeblikket er “alt” jeg har. Dette er gaven Gud kontinuerlig skjenker.

Kunsten kan hjelper oss til å forstå at det er slik det er. Musikalske og billedlige uttrykk kan frigjøre oss inn i nået. Det kan også en god tekst. Jeg prøver ikke med dette å være mystisk eller gåtefull. Jeg prøver å si noe enkelt og konkret, noe jeg mener er virkelig.

En god kunstopplevelse er ikke å glemme tid og sted. Det er å finne tid og sted. Eller sagt på en annen måte: Den slitsomme pendlingen mellom fortid og fremtid mister tyngde og den virkelige livsprosessen som er her og nå, får en ny status. Første gang skulptøren Anne Grimdalen fikk en leirklump mellom hendene, fikk livet en helt ny status: – Det er dette!

Slik har du det sannsynligvis når musikken, diktet eller bildet som betyr noe for deg, møter deg på nytt. Det kan selvsagt kaste lys over din fortid og gi stimulans til fremtiden. Men først og fremst skjer det noe nå. Det er dette som er viktig.

Denne nå-opplevelsen har stor overføringsverdi. Kunstopplevelsens iboende dynamikk kan overføres og gi stimulans til dine hverdagslige gjøremål, – her og nå. Du stopper opp for bildet og musikken. Kan du gjøre det samme i dine daglige utfordringer og gi dem “musisk” kvalitet?

Det er ingenting annet akkurat nå, – det er dette!

Matematikkfaget har nå en tid vært debattert i media av fagfolk og politikere. Utgangspunktet er at mange elever i grunnskolen sliter med faget. Dette er bekymringsfullt, fordi gode mattekunnskaper er viktig for fremtidens Norge. Dette tror jeg alle kan enes om.

I sin iver etter å styrke fagets status har politikere fra et bestemt parti formulert utfordringen slik: “Mindre musikk, mer matematikk”. Det er mulig at slike uttalelser bygger dårlige erfaringer med musikkfaget. Det er faktisk ikke så usannsynlig.

I høstens debatt savner jeg et viktig fokus: tverrfaglighet. Med det mener jeg at de fleste skolefag har en relasjon til hverandre. Undervisning må bære preg av at det skapes forbindelseslinjer og linker mellom fagene. Hvorfor skal musikk settes opp mot de såkalte basisfagene? Musikk er også matematikk. Ikke så rent lite heller faktisk. Og her ligger utfordringen: Å se relevansen mellom fagene. Med andre ord å hjelpe elevene til å se at verden henger i hop.

Vi må gjerne bruke ressurser på å styrke mattefagets kvalitet i skolen. Men en strategi som samtidig bidrar til å redusere kvaliteten på musikk og andre estetiske fag, vitner om et amputert menneskesyn. Undersøkelser viser at barn og ungdom som får kreativ undervisning i musikk, dans, drama, forming, poesi og tegning, har styrket sjanse for å score høyere også i basisfagene.

Musikkfaget i norsk skole lider fortsatt av mangel på seriøsitet. I basisfagene kreves det minst 60 studiepoeng i lærerens kompetanse for at han/hun skal kunne undervise. I musikk er det ikke lignende krav. Dette må rettes opp.

Jeg prøver meg på to tanker samtidig: Styrk matteundervisningen (ikke nødvendigvis flere timer). Forny samtidig musikkundervisningen og andre estetiske fags status og innhold. Da får vi samtidig aktivisert begge hjernehalvdelene. Sannsynligvis får vi også mer hjertevarme og personlig dannelse med på kjøpet.

Samspillet mellom musikk og bilde er blitt en så selvfølgelig del av vår mediekultur at vi knapt nok reflekterer over det lenger. Vi vet ved ettertanke at musikkens forsterkning av bilders innhold og budskap er formidabel. I en kinosal blir vi kanskje oppmerksom på dette når musikken plutselig faller bort i en filmsekvens.

I reklame – og propagandafilmer nyttes musikk som en underliggende forsterkning av bildet og budskapet som formidles. Musikk og bilde er blitt kommersialisert, i tjeneste for kjøp og salg. Også den klassiske musikken nyttes stadig mer i den hensikt å få solgt et annet produkt enn musikken selv.

Dette er for så vidt ikke noe nytt. Politiske og industrielle propagandamaskiner har siden 1930-tallet  skjønt hvilke muligheter dette innebærer.

Men er dette bare negativt? Kreativ bruk av musikk og bilde kan absolutt vurderes som mer eller mindre god kunst. Og en god reklamefilm kan være en ren nytelse. Men nettopp: I denne nytelsesrusen påvirkes vi. Totalitetsopplevelsen lagres i underbevisstheten og bidrar til å forme våre verdier og valg. Regissøren Ingmar Bergmann la ikke fingrene imellom når det gjaldt å beskrive filmmediets påvirkningskraft: Filmens “bildberettelse träffar oss direkt i vår känsla utan mellanlandingar i intellektet”. Kanskje en spissformulering vil noen si. Uansett utfordrer det oss til sindighet og refleksjon.

Fokus på musikk er en god innfallsvinkel til større årvåkenhet når en film eller reklamesnutt gjør krav på syn og hørsel. Hvorfor det? Rett og slett fordi (som ofte ellers i livet) at det vi er oss minst bevisst ofte er betydelige påvirkningsfaktorer. Rett derfor din oppmerksomhet i enda større grad mot musikken neste gang du ser en film.

Vi påvirkes og det er naturlig å bli påvirket. Men ingen vil bli manipulert. Nå vil jeg samtidig advare mot en overanalytisk holdning som setter en demper på den gode kunstopplevelse. Jeg utfordrer til en mellomløsning. En kreativ distanse i møte med musikk og bilde. Oppleve? Ja. Ubevisst manipulert? Nei.

Kan vi klare det?



De siste årene har det vært et gledelig oppsving med salmeinnspillinger av god og høy kvalitet. Det viser seg at det ikke bare er salmenes tekster som tåler tidens tann, men også melodistoffet. Dette har saxofonisten Frøydis Grorud tatt konsekvensen av. På denne ferske innspillingen har hun valgt ut 12 salmemelodier som hun mener det er verdt å presentere i ny innpakning. Blant salmene kan nevnes ”Velt alle dine veie”, ”Klippe du som brast for meg”, ”Jeg er i Herrens hender”, ”Kjærlighet fra Gud” og ”Det er makt i de foldede hender”.

Et salmeprosjekt som dette står etter min oppfatning foran den krevende oppgave det er å være tro mot salmenes tradisjonelle særpreg, samtidig som det må forventes nyskapende musikalske grep. Denne CDen innfrir begge disse hensyn. Frøydis Grorud fremviser en instrumentaltone som er fri og uanstrengt. Hun leker med melodiene uten å ”overspille”. Sagt på en annen måte: Tradisjon og improvisasjon møtes og utgjør til sammen en meningsfull helhet. Kreative arrangementer gjør sitt til at melodiene får en frisk og fornyet presentasjon. ”O Jesus, du som fyller alt i alle” og ”Gammal Fäbodpsalm” synes jeg avgjort er denne innspillingens to perler, som jeg gjerne lytter til igjen og igjen.

CDen anbefales på det varmeste.

HIMMELDRYSS

Frøydis Grorud, saxofon og fløyte

Produsert av Torjus Vierli og Frøydis Grorud

Lynor

Å kommentere musikk skriftlig er alltid en utfordring. Men det er noe vi ofte gjør, først og fremst fordi det er vanskelig å tie stille med våre musikkopplevelser. Har vi hatt en stor musikkopplevelse erfarer de fleste av oss at ord blir banale og utilstrekkelige som forklaringsverktøy. Heldigvis for det; det er slik det skal være. Musikken gir oss en innsikt som det verbale og skriftlige språket ikke fanger.

Dette er en utfordring som ikke minst musikkstudenter og musikkritikere må hanskes med. Skriftlige besvarelser i musikkformidling og musikkhistorie kan gi oss en saklig fremstilling av musikkens form og det melodisk/harmoniske forløp. Kritikeren kan vurdere en konsert eller en innspilling etter hva han eller hun oppfater som kvalitet. Uansett blir det noe som mangler. Hva er det som mangler? Det er det uutsigelige som en paradoksalt nok likevel prøver å si noe om.

Poesien er den uttrykksform som kan hjelpe oss et stykke videre. Naturlig nok, – poesien er i slekt med musikken. Den gir oss muligheten til å konstruere et nytt og ”ulogisk” språk som uttrykk for musikkopplevelsen. Derfor ser vi at musikk og poesi går hånd i hånd i mange (de fleste ?) musikalske og litterære sjangere. Jeg har tidligere pekt på hvordan dikteren Arnold Eidslott i flere av sine dikt prøver å sette ord på sine opplevelser av Bachs musikk. Den svenske dikteren Tomas Tranströmer begir seg ut i lignende farvann når han ”etter en svart dag” uttrykker sin begeistring over Haydn, – og musikken generelt:

ALLEGRO

Jeg spiller Haydn etter en svart dag

og kjenner en enkel varme i hendene

Tangentene vil. Milde hammere slår.

Klangen er grønn, livlig og stille.

Klangen sier at friheten fins

og at noen ikke gir keiseren skatt.

Jeg stikker hendene i mine haydnlommer

og hermer en som ser rolig på verden.

Jeg reiser haydnflagget – det betyr:

”Vi gir oss ikke. Men vil fred.”

Musikken er et glasshus opp i bakken

Der steinene ruller, steinene flyr.

Og steinene ruller tvers igjennom

men hver rute forblir hel.

Fra: Tomas Tranströmer: Samlede dikt. 1996, Gyldendal

For noen måneder tilbake kom Bob Dylan med en ramsalt kritikk av unge menneskers vettløse omgang med musikk. Først og fremst siktes det vel til iPoden som er limt til øret til nesten alle døgnets tider. Det er noe latterlig over dette, mener Dylan. Og har han rett?

Kan vi snakke om overforbruk av musikk  på samme måte som overforbruk av strøm og mat?

Vi ser det daglig: Mange passerer oss uten å hilse fordi de er i sin iPod-verden. Ikke vil vi gripe forstyrrende inn heller, om vi skulle ha noe på hjertet. Nå kan jeg velge om jeg vil la dette bli et irritasjonsmoment eller ikke. Likevel ser det ut for at musikken endrer sosiale atferdsmønstre. Hva er betenkelig?

• Menneskelige relasjoner og kontaktpunkt kan svekkes
• Musikkopplevelsen blir privatisert
• Kontinuerlig tilgang til musikk gjør den mindre spennende, men gjør oss mer avhengige av den
• Tap av stillhet som egenverdi

På den andre side gir musikkoverskuddet oss følgende fordeler:

• Flere får tilgang til den musikken de ønsker seg
• Kan bedre livskvaliteten, – positivt for psykisk helse
• Fremmer en musikk-delekultur
• En utvidet musikalsk og poetisk innsikt

Fordeler og ulemper: Et lukseriøst gode kan føre til at vi mister noe annet.

Forfatteren Timothy Ferris skriver: ”Too much, too many, and too often of what you want becomes what you don´t want. This is true of possessions and even time.”  Jeg tror dette kan overføres til vårt musikkforbruk. For mye kan sløve våre sanser og opplevelseskvalitet.

Tilgjengelighetens overflod trenger en utfordring: Valg av fravær. Musikk har stillheten som forutsetning. Derfor trenger stillheten status som egenverdi, og den må oppsøkes. Hvis ikke musikken får springe ut fra en forutgående stillhet vil noe vesentlig gå tapt. Slik viser musikken oss en ”hemmelighet” som er innebygd i alle dynamiske krefter som beriker våre liv: Spenningen mellom det som enda ikke er og det som blir til.

Derfor er vårt musikkforbruk en utfordring som også er knyttet til vår livsstil. Ubegrenset tilgang er en berikelse, – men noe kan gå tapt underveis.

Stillhet er det beste utgangspunkt for musikkopplevelsen.

Knapt noen komponist har satt dypere spor etter seg i vestens musikkhistorie enn Bach. En uttalelse som dette bunner selvsagt i en del subjektive overveielser. Det er likevel ikke til å komme forbi at den godeste Bach la grunnen ikke bare for den videre kirkemusikalske utvikling, men også for den tonalitetsfølelse som skulle komme til å bli bærende i vesten etter ham.

 

Jeg skal i det følgende ikke gi en oversikt over begivenhetene i Bachs liv og over hans enorme musikalske produksjon. Jeg vil la en norsk dikter som selv er begeistret for komponisten få komme til orde.

 

Arnold Eidslott er en av etterkrigstidens fremste norske diktere, forankret i en kristen livsanskuelse, og respektert og anerkjent langt utenfor kirkemurer og bedehusvegger. Det foregår et spennende møte mellom Bach og Eidslott. Bach blir med rette kalt ”den femte evangelist”, fordi han med en fabelaktig musikalsk pensel maler ut evangeliets ord, slik vi så storslått møter det i bl.a. Matteuspasjonen og Juleoratoriet. Eidslotts form er poesien, og i sin hyllest til Bach og søylene i den kirkemusikalske tradisjon, gjennomstrømmes hans poesi av en fascinerende uttrykksrikdom. Som i diktet Johann Sebastian Bach:

                          

                           Bach døde ikke

                           Han flyttet inn i sin musikk

                           Der sitter han ensom ved taushetens brønn

                           dypt inne i den katedral hans ensomhet reiste ham

                           Passio Domini nostri J.C. secundum Evangelistam 

                                    Matthaeum

                           Dette tårn trengte inn i himmelen og er rødt av Frelserens  

                           blod

 

Eidslott tar i et annet dikt utgangspunkt i maleren A. Hermanns portrett av Bach:

                          

                          PORTRETTET                          

                          Fra hvilke regioner

                          i Guds endeløse mosaikk

                          kom dette troperegn av toner

                          Erobret av de store vannfallene

                          de syngende sjøer er menneskets verden

                          post Johann Sebastian Bach kongen som forlot oss

                          for i hemmelighet å våke over sitt rike det uforgjengelige

                          skapt av hender som var overrislet av tårer og nattverdens 

                          vin

 

En sentral del av Bachs musikk er kantatene. Tekstene sentrerer om kirkeårets tekster og er en musikalsk gullgruve ikke minst ved høytidene. Eksempelvis kan nevnes kantate nr. 10, Meine Seel erhebt den Herren. Teksten er fra Luk. 1. der vi leser om engelen som kommer med bud til Maria om at hun skal føde Frelseren. Derfor kan denne kantaten knyttes til både Maria budskapsdag og julehøytiden. Vi skal til slutt ta med oss et dikt Eidslott har skrevet med inspirasjon i Bachs kantatemusikk.

                         

                         ÅRENE I LEIPZIG

                         Kantatene

 

                         Den gamle Bach kantor i Thomaskirche

                         ruver foran orgelpipene og guttekoret

                         som løfter lovsangen i det evige øyeblikket

                         Guds øyeblikk livets og livsstrømmens fødsel

                         vekst og modning fra evighet og til evighet

                         Bachs fingre slår ned i tangentenes taushet

                         Den gamle av år ruver og hans nærvær fyller

                         dette hellige rom hvor englene flyter stille

                         som vannliljer og Skriftens ord blir levende

                         Sie werden aus Saba alle kommen for å takke

                         denne ensomhet Brich dem Hungrigen dein Brot

                         Mesterens tunge hode segner mellom skuldrene

                         Frelserens blødende hender farver tastaturet

                         og den gamle Bach luter tyngre mot dønningene

                         av den evige kjærlighet som fyller Thomaskirche

                         og løfter Guds livegne mot påskenattens stjerne

 

 

 

                           Diktene er hentet fra: Advarsel i kode, Gyldendal 1987

                                                        De navnløses kor, Gyldendal 1989

 

Valg av julemusikk er de siste årene blitt et luksusproblem. Ikke bare kan vi velge blant årlige utgivelser i flere sjangre. Vi har også gode valg blant klassikere i nyutgivelser.

Derfor er julen blitt de musikalske muligheters høytid.

Ønsker du denne julen en større musikalsk fordypning knyttet til julens budskap, anbefales Bachs juleoratorium. En innspilling av dette verket som utmerker seg blant mange, er John Eliot Gardiners tolkning med  Monteverdi Bach Choir og The English Baroque Soloists.

Dette er en innspilling som har skapt betydelig oppmerksomhet internasjonalt. Tolkningen vi her hører, preges av et gjennomarbeidet forsøk på å legge seg nærmere opp til de klangidealer som var rådende på Bachs tid. Dette bidrar etter min oppfatning til at tekstene og den historiske fortelling møter oss mer direkte.

Bachs Juleoratorium er blitt stående som en av de største kunstneriske presentasjoner av begivenhetene rundt Jesu fødsel. Blir du noen gang den heldige eier av denne innspillingen, – da har du fått et klenodium i huset. Den koster noen kroner, men du vil ha enda noe mer å glede deg til hver eneste julehøytid i mange år fremover.

Johann Sebastian Bach:

Weinachtsoratorium

John Eliot Gardiner

Archiv Produktion