Samspillet mellom musikk og bilde er blitt en så selvfølgelig del av vår mediekultur at vi knapt nok reflekterer over det lenger. Vi vet ved ettertanke at musikkens forsterkning av bilders innhold og budskap er formidabel. I en kinosal blir vi kanskje oppmerksom på dette når musikken plutselig faller bort i en filmsekvens.

I reklame – og propagandafilmer nyttes musikk som en underliggende forsterkning av bildet og budskapet som formidles. Musikk og bilde er blitt kommersialisert, i tjeneste for kjøp og salg. Også den klassiske musikken nyttes stadig mer i den hensikt å få solgt et annet produkt enn musikken selv.

Dette er for så vidt ikke noe nytt. Politiske og industrielle propagandamaskiner har siden 1930-tallet  skjønt hvilke muligheter dette innebærer.

Men er dette bare negativt? Kreativ bruk av musikk og bilde kan absolutt vurderes som mer eller mindre god kunst. Og en god reklamefilm kan være en ren nytelse. Men nettopp: I denne nytelsesrusen påvirkes vi. Totalitetsopplevelsen lagres i underbevisstheten og bidrar til å forme våre verdier og valg. Regissøren Ingmar Bergmann la ikke fingrene imellom når det gjaldt å beskrive filmmediets påvirkningskraft: Filmens “bildberettelse träffar oss direkt i vår känsla utan mellanlandingar i intellektet”. Kanskje en spissformulering vil noen si. Uansett utfordrer det oss til sindighet og refleksjon.

Fokus på musikk er en god innfallsvinkel til større årvåkenhet når en film eller reklamesnutt gjør krav på syn og hørsel. Hvorfor det? Rett og slett fordi (som ofte ellers i livet) at det vi er oss minst bevisst ofte er betydelige påvirkningsfaktorer. Rett derfor din oppmerksomhet i enda større grad mot musikken neste gang du ser en film.

Vi påvirkes og det er naturlig å bli påvirket. Men ingen vil bli manipulert. Nå vil jeg samtidig advare mot en overanalytisk holdning som setter en demper på den gode kunstopplevelse. Jeg utfordrer til en mellomløsning. En kreativ distanse i møte med musikk og bilde. Oppleve? Ja. Ubevisst manipulert? Nei.

Kan vi klare det?