Matematikkfaget har nå en tid vært debattert i media av fagfolk og politikere. Utgangspunktet er at mange elever i grunnskolen sliter med faget. Dette er bekymringsfullt, fordi gode mattekunnskaper er viktig for fremtidens Norge. Dette tror jeg alle kan enes om.

I sin iver etter å styrke fagets status har politikere fra et bestemt parti formulert utfordringen slik: “Mindre musikk, mer matematikk”. Det er mulig at slike uttalelser bygger dårlige erfaringer med musikkfaget. Det er faktisk ikke så usannsynlig.

I høstens debatt savner jeg et viktig fokus: tverrfaglighet. Med det mener jeg at de fleste skolefag har en relasjon til hverandre. Undervisning må bære preg av at det skapes forbindelseslinjer og linker mellom fagene. Hvorfor skal musikk settes opp mot de såkalte basisfagene? Musikk er også matematikk. Ikke så rent lite heller faktisk. Og her ligger utfordringen: Å se relevansen mellom fagene. Med andre ord å hjelpe elevene til å se at verden henger i hop.

Vi må gjerne bruke ressurser på å styrke mattefagets kvalitet i skolen. Men en strategi som samtidig bidrar til å redusere kvaliteten på musikk og andre estetiske fag, vitner om et amputert menneskesyn. Undersøkelser viser at barn og ungdom som får kreativ undervisning i musikk, dans, drama, forming, poesi og tegning, har styrket sjanse for å score høyere også i basisfagene.

Musikkfaget i norsk skole lider fortsatt av mangel på seriøsitet. I basisfagene kreves det minst 60 studiepoeng i lærerens kompetanse for at han/hun skal kunne undervise. I musikk er det ikke lignende krav. Dette må rettes opp.

Jeg prøver meg på to tanker samtidig: Styrk matteundervisningen (ikke nødvendigvis flere timer). Forny samtidig musikkundervisningen og andre estetiske fags status og innhold. Da får vi samtidig aktivisert begge hjernehalvdelene. Sannsynligvis får vi også mer hjertevarme og personlig dannelse med på kjøpet.