I beskrivelsen av menneskelige omgangsformer blir ord som relasjon og kommunikasjon brukt svært mye. Å forstå og bli forstått, å ha et respektfullt forhold til medmennesker er noe de fleste mennesker vet å verdsette.

I sin tid tok filosofen Hans Skjervheim et oppgjør med den såkalte målstyringen i norsk pedagogikk. I sin artikkel “Det instrumentalistiske mistaket” påpeker han faremomentene ved at vi gjør mennesker til objekter for vårt eget program, våre egne målsettinger.  Mennesket kan og må ikke objektiviseres, hevder Skjervheim. Skjer det, går mine programerklæringer og mål foran tillitskaping, dialog og relasjonsbygging.

Mennesker som brenner for ideer og vil spre et budskap, kan komme i fare for å tingliggjøre, objektivisere medmennesker. Metoder og instrumentalistiske grep skal da bidra til at de formes i mitt bilde og i samsvar med mine ideer.

På den annen side trenger vi mennesker som står for noe, som har et godt budskap og vil gjøre dette kjent. Vår tilværelse hadde sett stusselig ut uten. Ingen er tjent med nøytrale formidlere, – det er forresten heller ikke mulig.

Det var bl.a. den vitenskapelige målstyringen i pedagogikken Skjervheim i sin tid tok et oppgjør med. Pedagogen kan aldri være nøytral i sin formidling, men blir mennesker objekter for et målstyrt program er det fare på ferde. Programmet skal og må være der, men respekt for enkeltmennesket og dets valgfrihet må stå sentralt i formidlingen.

Jo mer en brenner for noe, desto mer utfordrende bør balansegangen mellom budskap og respekt være.  Kanskje vi kan si det slik: God relasjonsbygging, respekt for andres ståsted og vurderinger, er det beste grunnlag for å få et troverdig gjennomslag for eget budskap.