Er det en opplagt kobling mellom idrett og musikk?  Ved ettersyn (etterhøring), registrerer vi at linken så absolutt er til stede. Den spontan-folkelige musikkulturen trenger seg på når de sportslige begivenheter står i sentrum.

Når mennesker samles i begeistring, oppstår et grunnleggende behov for å tolke begivenhetene i musikalske koder. De gamle grekere var seg dette svært bevisst. Fysisk fostring og musikalsk utøvelse hørte med til den menneskelige dannelse.

Det ser ut for å være en nær sammenheng mellom idrettens og musikkens estetikk. Musikk og bevegelse går i hop. Det vokale urmenneskelige uttrykk finner vi igjen i det såkalte “kollen-brølet”. Her er det ikke nok å snakke i begeistring. Det må nok mer til. Øyeblikkets begeistring utløser brølet, går over i rytmiske sangstrofer, skiløperne løftes frem på bølgende, syngende bifall.

Også i denne sammenheng observerer vi at mennesker tyr til musikalske uttrykk for å tolke opplevelser og begivenheter. I sin bok “The world in six songs” siterer forfatteren Daniel J. Levitin Confucius: “Music produces a kind of pleasure which human nature cannot do without”. Og Levitin skriver selv: “Joy songs are found in every corner of human experience where we might look for them”. Slik er den menneskelige natur.

Mitt fokus er ikke først og fremst den planlagte musikken ved idrettslige arrangement. Det er heller de spontane utbruddene, de improvisatoriske sangstrofene som skapes av folket der og da, som fanger min interesse. Velformulerte språklige ytringer er ikke nok, – språket blir spontant, løftes over i rytmiske sangstrofer som gjerne korresponderer med skiløperens stavtak. En musikalsk identifisering med seier og nederlag. Jeg vil hevde at dette er barnets spontansang som gjenoppvekkes hos både unge og eldre.

Uansett, når alt kommer til alt har Ski-VM bekreftet noe musikalsk urmenneskelig:  “Joy songs are found in every corner of human experience…”