Hørverdige himmeldryss

musikklitt3 Comments

De siste årene har det vært et gledelig oppsving med salmeinnspillinger av god og høy kvalitet. Det viser seg at det ikke bare er salmenes tekster som tåler tidens tann, men også melodistoffet. Dette har saxofonisten Frøydis Grorud tatt konsekvensen av. På denne ferske innspillingen har hun valgt ut 12 salmemelodier som hun mener det er verdt å presentere i ny innpakning. Blant salmene kan nevnes ”Velt alle dine veie”, ”Klippe du som brast for meg”, ”Jeg er i Herrens hender”, ”Kjærlighet fra Gud” og ”Det er makt i de foldede hender”.

Et salmeprosjekt som dette står etter min oppfatning foran den krevende oppgave det er å være tro mot salmenes tradisjonelle særpreg, samtidig som det må forventes nyskapende musikalske grep. Denne CDen innfrir begge disse hensyn. Frøydis Grorud fremviser en instrumentaltone som er fri og uanstrengt. Hun leker med melodiene uten å ”overspille”. Sagt på en annen måte: Tradisjon og improvisasjon møtes og utgjør til sammen en meningsfull helhet. Kreative arrangementer gjør sitt til at melodiene får en frisk og fornyet presentasjon. ”O Jesus, du som fyller alt i alle” og ”Gammal Fäbodpsalm” synes jeg avgjort er denne innspillingens to perler, som jeg gjerne lytter til igjen og igjen.

CDen anbefales på det varmeste.

HIMMELDRYSS

Frøydis Grorud, saxofon og fløyte

Produsert av Torjus Vierli og Frøydis Grorud

Lynor

Hymnologisk satsing

musikklittLeave a comment

Nordisk Institutt for Hymnologi ble opprettet i 1988 med det formål ”å initiere og oppfordre til tverrfaglig forskning om salmen og den åndelige sang i de nordiske folks liv”. I 2004 ble Norsk Hymnologisk Forening etablert. To viktige målsettinger er å inspirere til frembringelse av nye salmer og å inspirere til hymnologisk forskning. Nordisk Institutt for Hymnologi har disse årene vært et vitalt løft for salmens status i Norden. Den norske foreningen, som nå har fungert i fem år, har satt interessante saker på dagsorden gjennom seminarer og jubileumsmarkeringer.

I et videre perspektiv vil salmeforskning kunne innebære ikke bare en viktig stimulering av kirkens indre liv, men også et bredt kulturelt bidrag av musikalsk og litterær karakter.

Inn i tilbedelsen

musikklitt3 Comments

Inn i tilbedelsen. Den nye lovsangstradisjonen

Forfatter: Tove Rustan Skaar

Forlag: Verbum, 2007

 

Mange har de siste årene etterlyst en vurdering og analyse av hvordan lovsangen kommer til uttrykk i kristne menigheter og forsamlinger. Nå har jo lovsangen fulgt den kristne kirke gjennom hele historien. Derfor snakker vi selvsagt ikke om et nytt fenomen. Det nye er at lovsangen nå kommer til uttrykk gjennom et mangfold av former og at tradisjonelle uttrykksformer er blitt erstattet eller supplert med nye.

Tove Rustan Skaar, høgskolelektor ved Høgskolen i Staffeldtsgate, har som undertittel på sin bok: ”Den nye lovsangstradisjonen”. Hun sikter da til hvordan musikalske uttrykk fra populærkulturen har satt sitt preg på lovsangsrepertoaret hos de unge i kirker og kristne forsamlinger. Boken er delt i tre: I del I presenteres vi for innhold og ideologi, altså en presentasjon av tenkningen som ligger til grunn for den nye lovsangstradisjonen, og hva som særpreger den. I del II lar hun de kritiske røstene komme til orde. I del III setter hun emnet inn i et større perspektiv og gjør teologiske og musikalske vurderinger.

Med denne boken har forfatteren kommet med et viktig bidrag til debatten om ”den moderne” lovsangens profil og innhold. Hun lar fremstående representanter for den nye tradisjonen komme til orde med sin tenkning og sine begrunnelser. Samtidig får vi en grundig innføring i hvordan kritikerne argumenterer over en bred skala. Dette er bokens styrke: Den er opplysende og til å bli klok av. Og dermed får leseren god hjelp til å finne eget ståsted i debatten.

Tove Rustan Skaar går ikke utenom det spørsmålet som utvilsomt er den mest klassiske problemstillingen, nemlig spørsmålet om musikkens nøytralitet. Her tolker jeg forfatteren slik at hun svarer både ja og nei: Musikk påvirker alltid på en eller flere måter, men det finnes ikke musikalske strukturer eller former som i seg selv er onde eller gode. Eller sagt på en annen måte: Det finnes ingen kristen musikk i den forstand at noen musikalske uttrykk i seg selv er mer kristelige enn andre. Konklusjonen blir dermed at vi bør si ja til et mangfold av musikkformer i kirker og kristne forsamlinger.

Men forfatteren går videre og setter kritiske søkelys både på den nye lovsangstradisjonen

og det som vi tradisjonelt oppfatter som den tradisjonelle kirkelige sang/salmetradisjonen. Representanter for den nye lovsangstradisjonen må besinne seg på selvkritikk både når det gjelder repertoarvalg og presentasjon. Representanter for den klassiske tradisjonen utfordres til å se alvoret i å ikke gi rom for at ungdom (og andre) skal få muligheten til å lovsynge Gud i de musikalske former de primært identifiserer seg med. I dette spenningsfeltet oppfordrer forfatteren til samtale, konstruktiv dialog og opplæring.

Forfatteren kunne med fordel nyttet et bredere utvalg av kildemateriale til å belyse de aktuelle problemstillinger. Men hennes eget erfaringsgrunnlag og kloke anvisninger, gjør at boken fortjener å bli tatt på alvor og lest av alle som er opptatt av lovsangens betydning i kirke og misjon.

Musikken – et glasshus oppe i bakken

musikklitt1 Comment

Å kommentere musikk skriftlig er alltid en utfordring. Men det er noe vi ofte gjør, først og fremst fordi det er vanskelig å tie stille med våre musikkopplevelser. Har vi hatt en stor musikkopplevelse erfarer de fleste av oss at ord blir banale og utilstrekkelige som forklaringsverktøy. Heldigvis for det; det er slik det skal være. Musikken gir oss en innsikt som det verbale og skriftlige språket ikke fanger.

Dette er en utfordring som ikke minst musikkstudenter og musikkritikere må hanskes med. Skriftlige besvarelser i musikkformidling og musikkhistorie kan gi oss en saklig fremstilling av musikkens form og det melodisk/harmoniske forløp. Kritikeren kan vurdere en konsert eller en innspilling etter hva han eller hun oppfater som kvalitet. Uansett blir det noe som mangler. Hva er det som mangler? Det er det uutsigelige som en paradoksalt nok likevel prøver å si noe om.

Poesien er den uttrykksform som kan hjelpe oss et stykke videre. Naturlig nok, – poesien er i slekt med musikken. Den gir oss muligheten til å konstruere et nytt og ”ulogisk” språk som uttrykk for musikkopplevelsen. Derfor ser vi at musikk og poesi går hånd i hånd i mange (de fleste ?) musikalske og litterære sjangere. Jeg har tidligere pekt på hvordan dikteren Arnold Eidslott i flere av sine dikt prøver å sette ord på sine opplevelser av Bachs musikk. Den svenske dikteren Tomas Tranströmer begir seg ut i lignende farvann når han ”etter en svart dag” uttrykker sin begeistring over Haydn, – og musikken generelt:

ALLEGRO

Jeg spiller Haydn etter en svart dag

og kjenner en enkel varme i hendene

Tangentene vil. Milde hammere slår.

Klangen er grønn, livlig og stille.

Klangen sier at friheten fins

og at noen ikke gir keiseren skatt.

Jeg stikker hendene i mine haydnlommer

og hermer en som ser rolig på verden.

Jeg reiser haydnflagget – det betyr:

”Vi gir oss ikke. Men vil fred.”

Musikken er et glasshus opp i bakken

Der steinene ruller, steinene flyr.

Og steinene ruller tvers igjennom

men hver rute forblir hel.

Fra: Tomas Tranströmer: Samlede dikt. 1996, Gyldendal

Stillhet og musikk

musikklitt3 Comments

For noen måneder tilbake kom Bob Dylan med en ramsalt kritikk av unge menneskers vettløse omgang med musikk. Først og fremst siktes det vel til iPoden som er limt til øret til nesten alle døgnets tider. Det er noe latterlig over dette, mener Dylan. Og har han rett?

Kan vi snakke om overforbruk av musikk  på samme måte som overforbruk av strøm og mat?

Vi ser det daglig: Mange passerer oss uten å hilse fordi de er i sin iPod-verden. Ikke vil vi gripe forstyrrende inn heller, om vi skulle ha noe på hjertet. Nå kan jeg velge om jeg vil la dette bli et irritasjonsmoment eller ikke. Likevel ser det ut for at musikken endrer sosiale atferdsmønstre. Hva er betenkelig?

  • Menneskelige relasjoner og kontaktpunkt kan svekkes
  • Musikkopplevelsen blir privatisert
  • Kontinuerlig tilgang til musikk gjør den mindre spennende, men gjør oss mer avhengige av den
  • Tap av stillhet som egenverdi

På den andre side gir musikkoverskuddet oss følgende fordeler:

  • Flere får tilgang til den musikken de ønsker seg
  • Kan bedre livskvaliteten, – positivt for psykisk helse
  • Fremmer en musikk-delekultur
  • En utvidet musikalsk og poetisk innsikt

Fordeler og ulemper: Et lukseriøst gode kan føre til at vi mister noe annet.

Forfatteren Timothy Ferris skriver: ”Too much, too many, and too often of what you want becomes what you don´t want. This is true of possessions and even time.”  Jeg tror dette kan overføres til vårt musikkforbruk. For mye kan sløve våre sanser og opplevelseskvalitet.

Tilgjengelighetens overflod trenger en utfordring: Valg av fravær. Musikk har stillheten som forutsetning. Derfor trenger stillheten status som egenverdi, og den må oppsøkes. Hvis ikke musikken får springe ut fra en forutgående stillhet vil noe vesentlig gå tapt. Slik viser musikken oss en ”hemmelighet” som er innebygd i alle dynamiske krefter som beriker våre liv: Spenningen mellom det som enda ikke er og det som blir til.

Derfor er vårt musikkforbruk en utfordring som også er knyttet til vår livsstil. Ubegrenset tilgang er en berikelse, – men noe kan gå tapt underveis.

Stillhet er det beste utgangspunkt for musikkopplevelsen.

Mellom to poler

musikklitt1 Comment

Den dansk-jødiske poeten Pia Tafdrup, og vinner av Nordisk Råds litteraturpris for noen år tilbake, er vel verdt å låne øre til. I hennes poetik “Over vandet går jeg”, gir hun et vektig bidrag til en refleksjon om poesiens og kunstens egenart og nødvendighet. Her formulerer hun basis for sin kunstneriske gjerning: “Mellom to poler bliver min poesi til, mellom livshunger og dødsangst, affekt og tanke, sprog og tavshed. Prosessen er aldri den samme, men – spændt dirrende ud mellom yderpunkter – rummer den en tvingende nødvendighet, der sjældent lader seg forklare på anden måde end: Jeg kan ikke andet, derfor må jeg gøre det”.

Tafdrup påpeker her ikke noe nytt og sensasjonelt om kunstens vesen, men det er likevel treffende og slagkraftig formulert. Utsagnet er absolutt egnet til å skape en fornyet oppmerksomhet i vårt daglige møte med ulike kunstformer. Sagt på en annen måte: Levende kunst er ikke eksklusiv . Den er eksistensiell, nærværende og springer ut fra de hverdagslige, men paradoksale livspoler et menneske befinner seg mellom.

Det er dynamikken denne polariteten som gjør kunst til kunst, som gjør at den har med selve livet å gjøre, ja, en livsnødvendighet for at ikke tanken skal kollapse.

En fremtredende polaritet i Pia Tafdrups forfatterskap er spenningen mellom hennes jødiske og nordisk-europeiske identitet. En formulering i diktsamlingen “Territorilasang” (1994) tilkjennegir dette: – at udforske sjele i eksil. I denne samlingen, med undertittelen “En Jerusalemkomposisjon”, fokuseres byen ethvert menneske på en eller annen måte må forholde seg til: – Du vil se det gamle nyt og det nye gammelt/det beror på dine øyne hvordan du betragter dette sted/ligesom det afhenger af dig selv, hva byen velger i dig…

Tafdrup viser selv hvordan kunst oppstår i spenningen mellom “yderpunkter”. Identitet, forvirring, røtter og løsrivelse, ligger som en sentral klangbunn i hennes forfatterskap. Pregnant, gripende og sterkt, kan hun formulere det i en eneste setning:

– Siden vi forlod Jerusalem, var vi på vej tilbage.

Poesien som vitne

musikklittLeave a comment

Tilgang til arkiver og dokumenter som kan kaste lys over historie og samtid, er både viktig og nødvendig. Det enorme omfanget av stoff som kommer inn under historiske kilder, forteller oss at den menneskelige eksistens ikke lar seg fange i et nøtteskall. Historieskrivere, forskere og journalister yter hver på sine felt bidrag til å kunne avdekke sammenhenger og fakta. Samtidig vet vi at risikoen for å bygge på uholdbare kilder og trekke gale slutninger er betydelig.

I sine Charles Eliot Norton-forelesninger presenterer den polske forfatteren Czeslaw Milosz resonnementer omkring historisk dokumentasjon som er vel verdt å låne øre til. I betraktninger om Europa og det 20 århundre  skriver han: “Betyr dette at håp gjennomtrenger vårt  århundre? Kanskje, men poesien bekrefter ikke det inntrykket, og den er et påliteligere vitne enn journalistikken. Hvis noe ikke kan bekreftes på et dypere plan, poesiens, kan vi ane at det ikke er autentisk.”

Noen vil kanskje innvende at her tar Milosz vel sterkt i; vel er poesien viktig, men kan den opphøyes til slik en status? Hva er det poesien kan bekrefte på en måte som andre kilder ikke kan?

Styrken ved det poetiske uttrykk er at det innbefatter og gir rom for det uutsigelige og prøver paradoksalt nok å komme med utsagn om det likevel. Dette er et genuint menneskelig behov. Historisk dokumentasjon der følelser og opplevelser er underordnet, er nødvendige og gir  interessante og saklige opplysninger om menneskelige livsvilkår. Men slik dokumentasjon er ikke tilstrekkelig til å skape autensitet.

Menneskelivet må bekreftes og finne bekreftelse gjennom kunst og poesi. Den bibelske poesien er et av de sterkeste uttrykk for dette. Gud åpenbarer seg også gjennom poesi og ulike litterære former. Slik gir Bibelen et autentisk bilde av menneskelivet.

Det poetiske livet

musikklittLeave a comment

En gang i mellom kan det være verdifullt å bli minnet om selvfølgeligheter. Det som er innlysende går oss gjerne hus forbi, om ikke i praksis, så tankemessig. Når verdifull kirkekunst stjeles er det noe som våkner i oss. Skulle det samme skje med iPoden din, vil du sannsynligvis oppleve det som et brutalt innhugg i tilværelsen. Glemte du også romanen du skulle ha som lesestoff på toget? Nedtur.

Vi leser romaner og hører på musikk som aldri før. Kunstutstillinger er godt besøkt. Undersøkelser viser at amerikanere lytter til musikk gjennomsnittlig fem timer hver dag. Vi henger nok ikke langt etter.

Jo da, vi vet det: Mennesket er et poetisk, syngende og søkende vesen. Vi pendler mellom streng rasjonalitet og transcendens. Og godt er det, for de bør holdes sammen. Men rasjonalitet begrenset av et naturalistisk menneskesyn, – kan vi leve etter det i praksis?

Menneskets poetiske, kunstneriske, musiske og undrende søken mener jeg bekrefter noe annet. Dette er en selvfølgelig del av vår hverdag. Denne selvfølgelighet mener jeg avspeiler at vi er skapt til noe større enn oss selv. Her søker mennesket, og flere forteller at de plutselig og uventet ble oppsøkt ….

Allsidig om Valen, unyansert om pietismen

musikklittLeave a comment

Komponisten Fartein Valen fremstår som en enestående og særegen komponist i norsk musikkliv. Et av de mest fremtredende trekk ved komponisten, er hans pietistiske trosforankring kombinert med å være banebrytende for den musikalske modernismen i Norge. Det er blitt en tradisjon å fremheve dette som et paradoks.

    Dette er også et gjennomgående tema i Ola Tjørhoms biografi om Fartein Valen. Også i forlagets omtale av boken blir dette fokusert. Hvordan kan et menneske som har sin bakgrunn i ”den kulturfiendtlige vestlandspietismen” bli en så markant representant for den ”antikirkelige modernismen”?

    Forfatteren har gjort et grundig arbeid med hensyn til å tegne et helhetlig bilde av komponistens liv. Vi får et godt innblikk i Valens oppvekst, gode beskrivelser av miljø og mennesker som formet og påvirket ham. Fartein Valens forhold til sin nevø, teologen Olav Valen – Senstad blir tillagt betydelig vekt. Videre forsøker Tjørhom å forstå Valen i et bredt kirkehistorisk perspektiv, ikke minst med fokus på det han kaller ”vestlandspietismen”, haugianismen og Johnson-vekkelsen. Det går som en rød tråd gjennom hele boken at Valens liv var forankret i en inderlig og from Kristus-tro. Vi sitter igjen med et bilde av Fartein Valen som et skjørt, men helstøpt menneske. Et menneske som var bevisst sitt kunstneriske kall, og som ikke inngikk kompromisser når det gjaldt den musikalske kurs han valgte. Boken preges av forfatterens personlige begeistring og engasjement for komponisten Valen. Det gjør at fremstillingen ikke blir kjedelig. Eller sagt på en annen måte: Punktum bør ikke bli satt på siste side i Tjørhoms bok. Boken bør invitere til debatt, og flere av Tjørhoms synspunkter bør i positiv forstand problematiseres.

    Flere steder omtales pietismen som kulturfiendtlig. I Europeisk pietismeforskning ser en i økende grad en vilje til å forstå og bedømme pietismen ut fra dens egne premisser. Dette savnes i Tjørhoms omtale av pietismen. En sitter igjen med det inntrykk at pietismen er et særnorsk vestlandsfenomen, mens realiteten er at denne bevegelsen var en av de mest omfattende kristne fornyelsesbevegelser i Europa. Bevegelsen fikk betydelige åndelige og kulturelle konsekvenser. Vel var den markant i sin avstandstagen fra mange rådende kulturstrømninger og kunstneriske uttrykk. Likevel fikk bevegelsen selv et kulturelt ansikt. Ikke bare som en motkultur, men den dannet selv sine kulturelle uttrykk, ikke minst innen poesi og musikk. Tjørhoms stadige gjentagelse av pietismen som kulturfiendtlig, fortoner seg ensidig og trettende. Han sier jo også at de pietistiske salmetekstene var en viktig inspirasjonskilde for Valen. Og jeg vil føye til: Pietismens poesi, som et estetisk, åndelig og kulturelt uttrykk.

    En sitter også igjen med det inntrykk at Luther og reformasjonen førte til en gradvis forringelse av den til da rådende kirkelige kunstforståelse. Resultatet ble, hevder Tjørhom, at  ”musikken primært blir interessant som hjelpemiddel for forkynnelsen – eller en slags krykke for evangeliet”. En nærmere orientering i Luthers skrifter, samt den musikalske vårløsning som reformasjonen førte med seg, kan bekrefte at Tjørhoms fremstilling mangler vesentlige nyanseringer.

    Tjørhom gjør mange interessante refleksjoner omkring det faktum at Valen med sin pietistiske bakgrunn blir en av de fremste representanter for den musikalske modernismen i Europa. Dette er opplysende og spennende lesning. Det er også verdt å lese de betraktninger forfatteren gjør seg i forhold til hvilket estetisk grunnsyn Valens liv og virke er forankret i, og ikke minst hvordan den kristne kallstanken er knyttet til dette.

    Iblant får forfatterens personlige anliggender vel sterke overtoner, f.eks i underkapitelet ”Kirkelig kultur i populismens dødvann”. Hvor interessante disse ”Elg i solnedgang” – synspunktene enn måtte være, får de i denne biografien preg av sidelinjestoff som med fordel kunne vært utelatt.

    Denne Valen-biografien kan være godt egnet som en førstehånds innføring i komponistens liv og virke.

 

Ola Tjørhom:

Fartein Valen

Vestlandspietist og modernistisk

banebryter.

Genesis forlag AS, 2004.

ISBN 82-476-0312-8

Bach og Eidslott

musikklittLeave a comment

Knapt noen komponist har satt dypere spor etter seg i vestens musikkhistorie enn Bach. En uttalelse som dette bunner selvsagt i en del subjektive overveielser. Det er likevel ikke til å komme forbi at den godeste Bach la grunnen ikke bare for den videre kirkemusikalske utvikling, men også for den tonalitetsfølelse som skulle komme til å bli bærende i vesten etter ham.

 

Jeg skal i det følgende ikke gi en oversikt over begivenhetene i Bachs liv og over hans enorme musikalske produksjon. Jeg vil la en norsk dikter som selv er begeistret for komponisten få komme til orde.

 

Arnold Eidslott er en av etterkrigstidens fremste norske diktere, forankret i en kristen livsanskuelse, og respektert og anerkjent langt utenfor kirkemurer og bedehusvegger. Det foregår et spennende møte mellom Bach og Eidslott. Bach blir med rette kalt ”den femte evangelist”, fordi han med en fabelaktig musikalsk pensel maler ut evangeliets ord, slik vi så storslått møter det i bl.a. Matteuspasjonen og Juleoratoriet. Eidslotts form er poesien, og i sin hyllest til Bach og søylene i den kirkemusikalske tradisjon, gjennomstrømmes hans poesi av en fascinerende uttrykksrikdom. Som i diktet Johann Sebastian Bach:

                          

                           Bach døde ikke

                           Han flyttet inn i sin musikk

                           Der sitter han ensom ved taushetens brønn

                           dypt inne i den katedral hans ensomhet reiste ham

                           Passio Domini nostri J.C. secundum Evangelistam 

                                    Matthaeum

                           Dette tårn trengte inn i himmelen og er rødt av Frelserens  

                           blod

 

Eidslott tar i et annet dikt utgangspunkt i maleren A. Hermanns portrett av Bach:

                          

                          PORTRETTET                          

                          Fra hvilke regioner

                          i Guds endeløse mosaikk

                          kom dette troperegn av toner

                          Erobret av de store vannfallene

                          de syngende sjøer er menneskets verden

                          post Johann Sebastian Bach kongen som forlot oss

                          for i hemmelighet å våke over sitt rike det uforgjengelige

                          skapt av hender som var overrislet av tårer og nattverdens 

                          vin

 

En sentral del av Bachs musikk er kantatene. Tekstene sentrerer om kirkeårets tekster og er en musikalsk gullgruve ikke minst ved høytidene. Eksempelvis kan nevnes kantate nr. 10, Meine Seel erhebt den Herren. Teksten er fra Luk. 1. der vi leser om engelen som kommer med bud til Maria om at hun skal føde Frelseren. Derfor kan denne kantaten knyttes til både Maria budskapsdag og julehøytiden. Vi skal til slutt ta med oss et dikt Eidslott har skrevet med inspirasjon i Bachs kantatemusikk.

                         

                         ÅRENE I LEIPZIG

                         Kantatene

 

                         Den gamle Bach kantor i Thomaskirche

                         ruver foran orgelpipene og guttekoret

                         som løfter lovsangen i det evige øyeblikket

                         Guds øyeblikk livets og livsstrømmens fødsel

                         vekst og modning fra evighet og til evighet

                         Bachs fingre slår ned i tangentenes taushet

                         Den gamle av år ruver og hans nærvær fyller

                         dette hellige rom hvor englene flyter stille

                         som vannliljer og Skriftens ord blir levende

                         Sie werden aus Saba alle kommen for å takke

                         denne ensomhet Brich dem Hungrigen dein Brot

                         Mesterens tunge hode segner mellom skuldrene

                         Frelserens blødende hender farver tastaturet

                         og den gamle Bach luter tyngre mot dønningene

                         av den evige kjærlighet som fyller Thomaskirche

                         og løfter Guds livegne mot påskenattens stjerne

 

 

 

                           Diktene er hentet fra: Advarsel i kode, Gyldendal 1987

                                                        De navnløses kor, Gyldendal 1989